Havet ved verdens ende

Fra strømmene i Grønlandshavet til livet langs Grønlands bredere kystlinje, utforsk farvannene, historiene og samfunnene som former reisene våre her.


Det finnes et hav ved verdens topp som de færreste noen gang vil få se. Det er vidstrakt, isbundet og sydende av liv – en arm av Polhavet hvis strømmer når planetens klimasystemer og hvis historie er like dyp som dets farvann. Dette er Grønlandshavet.

Et hav av monstre og kart

På de store kartene fra oppdagelsestiden ble Grønlandshavet tegnet som et sted fullt av monstre, med sjøormer som sno seg rundt skip og tannfylte skapninger som lurte i unavngitte dyp. Carta Marina fra 1539 er en av de mest levende, og avbilder skapninger i hver eneste marg der den direkte kunnskapen tok slutt. Virkeligheten, som det viser seg, er enda mer usedvanlig.

Grønland forblir et av de mest utfordrende stedene på jorden å nå. Det er nettopp poenget.

Der strømmene møtes

Grønlandshavet strekker seg mellom Grønlands isfylte østkyst, Svalbard-øygruppa og Polhavet, og ligger nord for polarsirkelen i en del av verden som få reisende har nådd. På avstand ser det bart og tomt ut. Seil inn i det, og bildet endrer seg fullstendig.

For å forstå Grønlandshavet må du forstå hvor det befinner seg, ikke bare på et kart, men innenfor planetens havs skjulte maskineri. Grønlands isfylte østkyst danner dens vestvegg. I nord åpner Framstredet seg mot Polhavet: den eneste dype passasjen som kobler det til resten av verdens farvann.

Svalbard lukker det i øst. I sørvest smalner det gjennom Danmarkstredet inn mot Islandshavet. Og i sørøst møter det Norskehavet. Det som ser ut som tomt vann på et kart, er i virkeligheten et møtepunkt for krefter som former planeten.

To store havkrefter møtes her. Langs Grønlands østkyst driver Østgrønlandstrømmen kaldt, isfylt arktisk vann sørover.

Langs vestlige Svalbard strømmer varmere atlanterhavsvann nordover i Vestspitsbergenstrømmen, og holder Svalbards vestkyst, på nesten 80 grader nord, forbløffende mild for sin breddegrad. Grensen mellom åpent vann og pakkis er ikke en fast linje, men en evig forhandling.

Noe usedvanlig skjer der disse kreftene møtes, dypt under overflaten og usynlig ovenfra. Overflatevann, avkjølt og tett av salt, blir tungt nok til å synke tusenvis av meter ned til havbunnen.

Denne prosessen – dypvannsdannelse – skjer bare på en håndfull steder på jorden. Synkingen her driver den termohaline sirkulasjonen, planetens transportbånd som flytter varme over verdens hav og former klima fra Norge til Brasil.

Det meste av verdenshavet drives av krefter som oppstår andre steder, men Grønlandshavet er et av stedene som skaper disse kreftene. Under en overflate som virker stille og kald, går en av planetens store motorer. Du er, på dette stedet, ved verdens ende slik det meste av menneskeheten har definert det, og ved begynnelsen av et av jordens mest betydningsfulle havmiljøer.

I kjølvannet av Fram

Strømmene som forbinder Polhavet med Grønlandshavet knytter også denne regionen til en av polarforskningens mest bemerkelsesverdige ekspedisjoner. I 1893 dro Fridtjof Nansen av sted ombord på Fram for å teste om et skip kunne drive over Polhavet med havisen.

Nansen var en norsk oppdagelsesreisende, vitenskapsmann og mottaker av Nobels fredspris. Han ledet en kryssing av Grønlands innlandsis på ski i 1888, lærte kajakk- og jaktteknikker av inuittene på Grønland, redesignet polarekspedisjonsutstyr basert på inuitmetoder, og brukte senere år på å repatriere flyktninger over hele Europa. Det som skilte ham fra oppdagelsesreisende før ham, var disiplinen han brakte til begge bestrebelser.

Han var først og fremst en utdannet vitenskapsmann. Alt han observerte i felten, fra havtemperaturer til isens oppførsel til grensene for menneskelig utholdenhet, ble nedtegnet med et laboratoriums presisjon. Men det var én idé, født ut av vrakgods som skylte opp på Grønlands kyst, som skulle definere hans arv i arktisk utforskning.

Vrakgodset fra USS Jeannette, knust av isen utenfor Sibir i 1881, dukket opp nesten tre år senere på Grønlands sørvestkyst – slående bevis på at is kunne drive over Polhavet. Nansen designet et skip som skulle tåle å fryses fast i havisen og bæres med den, og ga det navnet Fram, som betyr «fremover».

I nesten tre år var Fram frosset fast i isen og drev over Polhavet. I 1895 forlot Nansen skipet for å forsøke å nå Nordpolen, og kom innen fire grader av den. Under Otto Sverdrups kommando fortsatte Fram sin drift, og brøt ut av isen nord for Svalbard i august 1896. Nansens teori var bekreftet. Fram førte deretter Otto Sverdrup inn i den kanadiske Arktis og Roald Amundsen til Antarktis for hans sydpolekspedisjon.

Om opplevelsen skrev Nansen i sin journal: «Som et uendelig lite støvkorn ser skipet ut til å være tapt midt i dette dødens rikes grenseløse vidde. Likevel finnes det under dekket et koselig og kjært hjem for tretten menn som ikke lar seg skremme av dette rikets majestet.» (Farthest North, bind II, 1897).

Seiling gjennom Framsundet

HX-skip bærer den arven over disse samme farvannene i dag. MS Fram bærer navnet sitt som et formålserklæring: troen på at et skip kan være både en plattform for oppdagelse og et hjem for menneskene som drar ut for å finne det.

Den originale Fram, fremdeles bevart i Oslo, holder fortsatt rekorden for lengst nord og lengst sør noe trekip noensinne har seilt.

Ombord på MS Fridtjof Nansen blir denne historien noe du kan leve i. 1896-hytten, i vårt 130-årsjubileumsår, gjenoppfinner en hytte på et ekspedisjonsskip fra slutten av 1800-tallet. Mer enn 20 historiske gjenstander fyller rommet: en skrivepult, køysenger, maritime gjenstander, et tønneskap som skjuler en velutstyrt bar.

Oljelamper kaster et svakt skinn over trepanelte vegger, og en skreddersydd duft henger i luften: salt, trevarm og ufeilbarlig fra den tiden.

I 1896, det året Fram kom hjem, sov mennene som hadde overlevd tre vinterlåst i arktisk is i rom ikke ulikt dette. Historien, tross alt, huskes best når den lever.

Når du seiler gjennom Framstredet, navigerer du passasjen som formet moderne arktisk oseanografi. Kulden, stillheten og den spesielle oppmerksomheten dette stedet krever, har forblitt uendret siden Nansen først beskrev dem for over et århundre siden.

Et hav i endring

Vanntemperaturene her stiger i et tempo som er flere ganger det globale gjennomsnittet, og havisen trekker seg tilbake i et tempo uten sidestykke på minst 1 500 år. Etter hvert som innlandsisen på Grønland taper masse, fortynner smeltevannet det saltrike vannet som driver det globale transportbåndet i havet. Hvis vannet blir ferskt nok til å slutte å synke, kan konsekvensene nå kyster tusenvis av kilometer unna.

På HX-ekspedisjonene kan gjester delta sammen med vårt vitenskaps- og utdanningsteam og gjesteforskere, ved å registrere observasjoner som bidrar til forskningsprosjekter og datasett som strekker seg utover én enkelt ekspedisjon.

Et slikt prosjekt er IceEco, som fokuserer på økosystemene langs og rundt Grønlands kyst. Prosjektet er bygget opp i en samarbeidsånd og støttet av NASA. Forskere fra Scripps Institution of Oceanography samarbeider med HX og gjestene våre, samt med andre forskere og lokale grønlandske lokalsamfunn gjennom formidling og deltakelse.

Ved hjelp av fjernmåling og folkeforskning er målet å forstå hvordan isfjell og smeltevann påvirker det arktiske marine næringsnettet.

Det finnes flere måter du kan bidra på, fra å telle isfjell til å ta prøver av fytoplankton fra forskningsbåten vår og registrere fugleobservasjoner. Kunnskapen gjestene tar med seg tilbake oppleves mer enn den bare forstås, og den blir personlig på en måte som endrer hvordan de tenker om hva som står på spill.

Men historien om dette havet fortelles ikke bare gjennom data. Der vannet møter Grønlands østkyst, finner du en kystlinje som strekker seg i hundrevis av kilometer med knapt et menneskelig nærvær – et enkelt lokalsamfunn midt i en villmark som føles endeløs.

Mehr erfahren: Bürgerwissenschaft

Langs Øst-Grønnlands kyster

Der det åpne havet gir vak til Øst-Grønlands fjorder, blir landskapets skala umiskjennelig.

Kangertittivaq, også kjent som Scoresby Sund, er verdens største fjordsystem: et enormt nettverk av farvann innrammet av isbreer og topper, med muligheter for å se arktisk dyreliv underveis. Fjordsystemet ligger sør for Nordøst-Grønland nasjonalpark, utenfor dens grenser.

Øst-Grønlandske bygda Ittoqqortoormiit ligger nær inngangen — hjem til noen få hundre mennesker hvis liv fortsatt er tett knyttet til omkringliggende landskap, dyreliv og havis. Forholdene tatt i betraktning, besøker vi samfunnet som del av våre Øst-Grønland-ekspedisjoner, hvor møtet er like mye kulturelt som geografisk.

Forbi Grønlandshavet: Vestkysten av Grønland

Men Grønlandshavet berører bare en brøkdel av Grønlands kyst. Det meste av øyas befolkning bor langt unna disse østlige kystene, på vestkysten, der byer og bosetninger har vokst frem over generasjoner – hver med sin egen historie, sine tradisjoner og sitt forhold til havet. Menneskene, dyrelivet og de sesongbaserte opplevelsene som nå følger, bygger bredere på Vest-Grønland.

De første folkene

Lenge før polare forskere ga navn til disse farvannene, hadde mennesker allerede brukt tusenvis av år på å lære å leve ved siden av dem. Grønlands tidligst kjente innbyggere kom fra det nordlige Arktis for rundt 4 500 år siden, i migrasjoner knyttet til Independence-, Saqqaq- og senere Dorset-kulturen.

Rundt år 1200 e.Kr. nådde Thule-folket Grønland fra Alaska, og reiste via den kanadiske Arktis. Forfedrene til dagens urfolk grønlandske inuitter — Kalaallit — flyttet seg med årstidene, og jaget og reiste med qajaq, hundesleden og den store skinnbåten kjent som umiaq.

Folket i Kalaallit Nunaat

Disse tradisjonene får en personlig dimensjon når de fortelles av menneskene som praktiserer dem. Serien vår Kalaallit: Portretter fra Grønland forteller historien om Grønland gjennom menneskene som lever dem — og hvis historier bærer verdiene som fortsetter å forme øya.

Hver episode følger en annen stemme. Møt Jacob-Peter, en tradisjonell kajakkpadler; Sara-Marie, en syerske; Arnaaraq-Batseba, et vertskap i landsbyen i hjertet av lokalsamfunnet; og søstrene Aviajaa og Arnaq, som holder den eldgammel kunsten inuittisk maskedans – uaajeerneq – i live.

En sivilisasjon bygget rundt havet

Sjøpattedyrene langs disse kystene er ikke bare dyr for samfunnene som lever langs dem. De er mat, materiale, identitet og forhold. Kalaallisut (det grønlandske språket) inneholder et detaljert vokabular for vind, vær og havisforhold – kunnskap som kan være avgjørende for trygg reise og jakt. Utviklet gjennom nøye observasjon, har denne kunnskapen blitt videreført over generasjoner.

Qajaq, det kalaallisut-ordet som ga engelsk «kayak», er kanskje det klareste uttrykket for forholdet mellom mennesker og hav. Utviklet over årtusener for jakt i arktiske farvann, ble qajaq bygget for å passe én enkelt kropp og bevege seg lydløst gjennom isstrødd kystlinje.

Den hanskelignende passformen gjorde også de grønlandske rull teknikkene mulig: presise, instinktive manøvrer som lot en kanttjent padler rette seg opp raskt i farvann der nedsenkning selv i noen få minutter kunne være dødelig.

At selve ordet «kayak» har gått inn i nesten alle språk på jorden, sier noe om rekkevidden av det som ble oppfunnet her. Grønlandske jegere bygger og padler fremdeles qajaq i dag, og rull teknikkene undervises og praktiseres fortsatt i samfunn langs kysten.

Når forholdene tillater det, legger ekspedisjonene våre til disse samfunnene, slik at denne forbindelsen oppleves med kroppen. Det er noe stille bemerkelsesverdig ved et håndverk som består i daglig bruk, som går fra hånd til hånd over generasjoner, i stedet for å bevares som et artefakt.

Klimaendringene endrer nå de forholdene denne kunnskapen avhenger av. Havis som en gang var fast nok til å reise med hundekjelke, bryter nå uforutsigbart opp. Vandremønstre som én generasjon lærte den neste, endrer seg. Kalaallit er blant de best informerte vitnene på dette, og blant dem som har mest å tape.

Dyreliv rundt Grønnlands kyster

De samme farvannene som opprettholder disse samfunnene, opprettholder også noe annet: et av planetens rikeste marine økosystemer. Å se etter i vannet blir en del av rytmen i en Grønlandsreise.

Et fjernet blås. En hval som bryter overflaten. Sjøfugler som passerer over hodet. Disse møtene er uforutsigbare, og det du kan se varierer med region og sesong. Om sommeren beiter knølhval, vågehval og finnhval i Grønlands næringsrike kystfarvann, inkludert rundt Diskobukten på vestkysten. Juli og august er spesielt gode måneder for å se etter dem.

Observasjoner er aldri garantert, men tiden på dekk byr på sin egen stille belønning. Ekspedisjonsteamet vårt holder nøye utkikk og hjelper deg med å identifisere det du møter, og forstå dets plass i det omkringliggende økosystemet.

Under overflaten begynner denne overfloden på et mye mindre nivå. Fytoplankton og isalge bruker sollys til å vokse, og støtter et næringsnett som kobler dyreplankton, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr – en hel livsarkitektur, bygget av kaldt vann og lys. Hvalen du kanskje glimter ved overflaten er én del av en mye større historie som utspiller seg under.

Under midnattssolen

Det som utspiller seg over vannet er ikke mindre usedvanlig. Om sommeren går solen ikke ned her. Den sirkler horisonten i en lav bue, og kaster det slags gylne, skrå lyset som andre steder varer i tjue minutter, men her strekker seg gjennom hele natten. Is blir et speil, og havet skifter gjennom talløse farger, som tinn, rav og rose.

Fellene styrter loddrett ned i vannet, isbreene holder horisonten, og fjordene ligger så stille at speilbildene deres blir uskillige fra toppene selv.

Over alt, gjennom hver time, er det dette varme og endeløse arktiske lyset som får verden til å føles som om den har satt seg på pause for å la deg se.

Ekspedisjonsteamet vårt kjenner de beste utsiktspunktene og øyeblikkene å rette oppmerksomheten din mot: en isbrevegg som fanger den lave solen, eller et tilfelle blås fra en hval på en stille morgen.

Dette er øyeblikkene reisene våre er bygget rundt.

Utforsk Grønland med HX

Dette er reiser til et sted de fleste aldri vil komme frem til, og de er forskjellige på hver seiling.

Våre Grønlandsreiser følger ulike ruter og berører ulike deler av øyas kyst. Vi besøker Øst-Grønland fra juli til oktober, i et smalt sesongvindu hvor havisforholdene kan tillate navigasjon i fjordene. Om bord på MS Fram og MS Spitsbergen er Scoresby-sundet, verdens største fjordsystem, et høydepunkt: et enormt nettverk av farvann innrammet av isbreer og tinder, med muligheter til å se arktisk dyreliv underveis.

Ekspedisjonene våre utforsker også Grønlands vest- og sørkyst, det avsidesliggende Nordvest-Grønland, og Thule-regionen fra juni til oktober. Om bord på MS Fridtjof Nansen og MS Roald Amundsen kan høydepunkter omfatte Diskobukta, Ilulissat-isfjorden som står på UNESCOs verdensarvliste, kystsamfunn og det grønnere landskapet i Sør-Grønland.

Vårt ekspedisjonsteam gir kontekst til landskapene og dyrelivet, mens tiden i grønlandske samfunn gjennom våre kulturelle utflukter gir perspektiver fra menneskene som kaller denne kysten sitt hjem.

Gjennom hele ekspedisjonen vil våre vitenskaps- og utdanningsteam bidra til å bringe hver destinasjon til live gjennom vitenskap og praktisk oppdagelse. I vitenskapssenteret vårt, på dekk og ute i felten kan du utforske det som gjør Grønland så spesielt, møte og lære av forskere som jobber om bord, og delta i borgerforskningsprosjekter som bidrar med observasjoner og data til forskning over hele verden.

Fra havstrømmene som styrer planetens klima til lyset som nekter å gå ned, er Grønland et sted som endrer alle som når frem dit – og det endrer seg fortsatt. Utforsk våre Grønlandsreiser for å se hvor hver reise tar deg, når den seiler, og hva du kan oppleve underveis.

Andre historier