En skattet øy
Den er langt fra tropisk, men det er mye ved denne utemmede, avsidesliggende øya som kommer til å gjøre deg varm om hjertet.
TEKST AV JOCELYN PRIDE
Rustfarget stein ligger spredt utover landskapet. Langt der borte snirkler bånd av uttørkede elveleier seg gjennom fjell lik skjeggete ansikter som speider gjennom skylaget. Det føles som om jeg har kommet til en annen planet, men det er langt fra sannheten. Jeg ser inn i vår egen jords sjel.
Tablelands-delen av Gros Morne nasjonalpark, et sted på UNESCOs verdensavliste, på Newfoundland i Canada er åsted for et geologisk fenomen: en bit av noe som en gang var havbunn, presset opp gjennom jordskorpen av et skifte i kontinentalplatene for millioner av år siden.
Newfoundland og motparten på fastlandet, Labrador, stiger opp av Atlanterhavet og danner Canadas østligste provins. Det er verdens 16. største øy med en befolkning på omkring en halv million og et avsidesliggende, røft landskap omgitt av voldsomme vannmasser. Isfjell på størrelse med Manhattans boligblokker driver ned fra Grønland på sommerlige strømmer. I innlandet yrer tett, boreal skog av elg, karibu, gaupe og prærieulv.
Langs de nesten 30 000 kilometerne med kystlinje, samles hundretusenvis av søte lundefugler – provinsens offisielle fugl – og annen sjøfugl hver sommer for å hekke i klippene. I fredelige fiskelandsbyer sitter folk og strikker sokker og syr lappetepper. Produktene henges opp til salgs på klessnorer utenfor huset.
Og så har vi hovedstaden St. Johns’, berømt for sine gater med trehus malt i sterke farger, og utsikt over havnen. Med en 500 år gammel historie og en befolkning så vidt over 100 000 er det som om San Francisco traff en engelsk landsby og fødte den perfekte blandingen av utstråling og sjarm. Den kan utforskes til fots (hvis bakker er greit) og i bil (hvis du er flink til å lukeparkere) og byr på flotte restauranter, et levende musikk- og kunstmiljø, museer, turstier og en nydelig landsby ved navn Quidi Vidi (uttales kiddi viddi) rett i nærheten.
Stå-på-vilje og ettertraktede overlevelsesferdigheter
Til tross for alle de ekstraordinære naturlandskapene er det folkene i seg selv som drar meg tilbake til denne fascinerende provinsen.
Dette er et sterkt folk med åpne hjerter og syngende aksenter, som deklamerer dikt, synger sanger og hvisker historier som kan få deg til å gråte og le. Et samfunn med stå-på-vilje inspirert av forfedrene som våget seg over fra Irland, Wales, England, Skottland og Frankrike på grunn av rykter om fiskevann så rike på torsk at du kunne «gå tørrskodd over torsken for å nå kysten».
Filantrop Zita Cobb, åttende generasjons innbygger på Fogo Island, vokste opp med forfedrenes fiskehistorier. Men da markedet for torskefisket brøt sammen i 1960, forlot familien hennes, som mange andre, den lille øya nordøst for Newfoundland.
40 år senere er Zita tilbake på stedet hun kommer fra, for å skape en av de mest dramatiske bygningene på hele kloden. Fogo Island Inn klorer seg fast på steiner omringet av et opprørt hav. Den ble grunnlagt som en veldedig stiftelse – 100 % av driftsoverskuddet går tilbake til innbyggerne på øya – og alle deler er basert på etiske og bærekraftige verdier.
Newfoundland og Labradors kulturelle arv inneholder også elementer fra kulturene til urbefolkningen og norrøne vikinger.
I århundrer har innufolket, inuitter (Labrador) og mi’kmaq-folket (Newfoundland) bodd og reist gjennom provinsen. I et miljø hvor man må basere seg på å lese naturen for å overleve, er ferdighetene deres verdifulle. Her kan du lære å pilke om bord på en tradisjonell Dory-båt, gå på fottur i en av nasjonalparkene med en innfødt guide eller prøve deg på en hundesledetur.
Alle elsker en spennende vikinghistorie, og du kan høre en god slik historie på Newfoundland. L’Anse aux Meadows er et sted på UNESCOs verdensarvliste helt på den nordligste spissen på Newfoundland – nøyaktig samme sted som de norrøne oppdagerne kom i land for 1000 år siden. Dette stedet ble bekreftet av norske arkeologer på 60-tallet, noe som snudde verdenshistorien på hodet, og beviste at vikingene kom frem til Nord-Amerika hundrevis av år før Christopher Columbus.
Det handler om godhet
Da mer enn 6500 passasjerer og mannskap på 38 fly landet i Gander, en bitteliten landsby midt på øya, 11. september 2001, var det ingen som kunne ha forutsett hva som skulle skje. Verden var i kaos og ingen visste om en bombe lå på lur i de gjenværende flyene, men beboerne i Gander og de omkringliggende landsbyene åpnet hjemmene og hjertene sine for de strandede passasjerene. De erklærte unntakstilstand i fem dager og tilbød kost, losji, klær og trøst til «flyfolkene» som kom fra 93 forskjellige land.
Mer enn 20 år senere fortsetter denne historien å spre godhet gjennom musikalen Come from Away, som fikk internasjonal anerkjennelse. Takket være denne musikalen er turisme nå på vei opp i området, men beboerne i Gander er trofaste mot sine beskjedne røtter.
Som Diane Davis, en av beboerne som portretteres i musikalen, sa: «Det var ingen som gjorde noe spesielt. Det er bare sånn vi er her på Newfoundland. Trøst og gjestfrihet er bare noe vi gjør. Her er alle velkomne.»
