Hvordan én mann klarte det umulige

Nordvestpassasjen strekker seg 1450 kilometer fra Baffinøya i Canada i øst til Beauforthavet i Alaska i vest og er en avsidesliggende isfront som i sin helhet ligger nord for den nordlige polarsirkelen.

I 400 år var oppdagelsen av denne passasjen over verdens tak den hellige gral for europeiske oppdagere. Kartlegging av dette området ville innebære raskere handelsruter med Asia og alle rikdommene det ville føre med seg. Men dette er et forrædersk landskap med ekstremvær, enorme isfjell og store, åpne områder med drivis som kan sperre skip inne i ukevis. Mange prøvde, og alle bortsett fra én mislyktes, og noen forsvant sporløst.

Først ute var den England-baserte venetianske navigatøren John Cabot, som i 1497 ble den første europeeren som utforsket inngangen til Nordvestpassasjen. Han og mannskapet forsvant ett år senere. I 1530-årene kartla den franske oppdageren Jacques Cartier St. Lawrence-bukten, men ikke Nordvestpassasjen. Tidlig på 1600-tallet ble den engelske oppdageren Henry Hudson innleid av Det nederlandske ostindiske kompani for å finne den gåtefulle Atlanterhavsinngangen. Han oppdaget Hudson River, hvor elvemunningen senere ble til New Amsterdam – i dag kjent som New York – og seilte inn i Hudsonbukta i Canada, hvor skipet ble fanget i isen. Mannskapet begikk mytteri og lot ham drive avsted i en liten båt. Og han ble aldri sett igjen.

I løpet av de to neste århundrene ble det gjort flere forsøk, i begge ender av passasjen. Den engelske oppdageren William Baffin var nære på da han utforsket den islagte inngangsporten til Lancastersundet i 1616. Den danske oppdageren Vitus Bering gjorde forsøk fra den andre enden av Nordvestpassasjen. Han entret Nordishavet fra det nordlige Stillehavet, men døde i 1741 etter at skipet hans forliste ved det som i dag er kjent som Beringøya. Under sin første ekspedisjon til Nordvestpassasjen i 1819–20 fant den anglo-walisiske oppdageren William Edward Parry veien til Lancastersundet, bare for å bli fanget av frosne vannmasser i 10 måneder i Winter Harbour på Melvilleøya.

Den engelske marineoffiseren Sir John Franklin gjorde ikke mye for å motbevise passasjens dårlige rykte da han i 1845 ledet den til da største ekspedisjonen for å finne Nordvestpassasjen. Han reiste fra London med to skip – HMS Erebus og HMS Terror – fullastet med toppmoderne teknologiske oppfinnelser i tillegg til enorme mengder mat, bøker og 128 menn. Årene gikk og mannskapet forsvant. Man antar at de døde av sult, kulde og sykdom etter å ha forlatt de isfaste skipene, som var altfor store og tunge. Selv om letemannskapene som ble sendt for å finne ekspedisjonen til Franklin mislyktes, fikk de kartlagt mye av de arktiske farvannene som ble kjent som Nordvestpassasjen.

Til slutt var det en nesten blakk norsk polfarer på en gammel fiskebåt som lyktes.

I 1905 kom Roald Amundsen seilende gjennom tåke og drivende isflak, kledd fra topp til tå i reinsdyrskinn og -pels mens han holdt godt fast i roret på Gjøa – en bitteliten 21-meters slupp med et mannskap på bare seks personer – og ble den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen.

Amundsen og mannskapet forlot Oslo i juni 1903 og tilbragte to vintre i Gjøahavn på Qikiqtaq. Her foretok de en rekke vitenskapelige målinger og beviste at den magnetiske Nordpolen beveger seg. Mannskapet satte seil igjen i august 1905, og dro vestover gjennom de vanskelige stredene sør for Victoriaøya. Noen dager senere møtte de et hvalfangstskip fra San Francisco på vei i motsatt retning, og Amundsen var da sikker på at han kunne fullføre Nordvestpassasjen. Etter å ha ventet enda en vinter i det frosne ishavet – og gått mer enn 800 km på ski til Eagle i Alaska for å sende telegram til verden om bragden sin – seilte Amundsen og mannskapet i 1906 videre til Nome på Alaskas stillehavskyst.

Hvordan klarte Amundsen å lykkes når så mange andre mislyktes?

Amundsen hadde vært lidenskapelig opptatt av polutforskning siden barndommen, og fikk opplæring på en belgisk sydpolekspedisjon. Deretter tilpasset han en slupp for arktiske forhold etter råd fra erfarne sjømenn. Han valgte ut et lite, spesialisert mannskap, og, kanskje viktigst av alt, han lærte av lokale inuitter. Mens han lå fortøyd i Gjøahavn, lærte han språket deres og lærte ferdigheter som var kritiske for å overleve i de harde arktiske forholdene, som seljakt, hundesledekjøring, bygging av igloer og bruk av dyreskinn.

Det skulle vise seg at større skip aldri kunne ha tatt nøyaktig den samme ruten som Amundsen ettersom vannet bare er én meter dypt enkelt steder. Lenge var kommersiell frakt utenfor rekkevidde. Hundre år senere, i 2007, kunne Den europeiske romfartsorganisasjonen rapportere at Nordvestpassasjen for første gang var fri for is. Som et bittersøtt resultat av klimaendringene kunne de første cruiseskipene med moderne oppdagere seile fra Grønland til Alaska i kjølvannet hans.

I vår tid er Hurtigruten Expeditions’ nyskapende skip, MS Roald Amundsen, verdens første hybriddrevne ekspedisjonscruiseskip med batterier som har seilt gjennom Nordvestpassasjen. MS Fram og MS Roald Amundsen tilbyr ikke bare eventyrlige reiseruter i arktiske farvann, men også i Antarktis, hvor vi følger i fotsporene til fortidens pionerer.

Roald Amundsen overgikk triumfen i Nordvestpassasjen ved å seile til Antarktis på sin norske landsmanns, Fridtjof Nansens, polarskip, Fram, der denne gruppen på fem ble den første som nådde Sørpolen 14. desember 1911. De var kledd i ulveskinnsklær designet av inuittene.

Dette er virkelig en bedrift det er vanskelig å gjenta.