Grønland: Et Uberørt Land
HX-ambassadør Dylan McBurney om reisen som ble hans shortlistede portfolio for National Geographic Traveller 2026 – ferden, menneskene og lyset som skapte den.
Det finnes steder som stille omorganiserer ens følelse av skala. Grønland er et av dem. Det eksisterer i en størrelsesorden som er vanskelig å fatte før man står midt oppi det – og selv da sliter sinnet med å henge med. Jeg dro dit og forventet å bli imponert. Jeg kom hjem forandret.
Denne portfolioen ble skapt under en ekspedisjon gjennom Grønlands avsidesliggende områder med HX – gjennom arktiske farvann mellom enorme fjorder og åpent hav, omgitt av drivende isfjell som steg opp fra vannet som eventyrslott i stadig forandring, formet av tid, lys og vær. Men før alle fotografiene var det ganske enkelt opplevelsen av å ankomme et sted som føltes som kanten av kartet.
Ankomst til Nuuk
Turen var virkelig spektakulær fra første stund. Så snart vi landet i Nuuk, skinte solen, og vi fikk anledning til å oppleve den utrolige hovedstaden som denne lille arktiske byen er. Klarfarget hus mot en bakgrunn av fjell og vann – et sted som på én gang er avsidesliggende og fullt av liv. Det var den perfekte innledningen til et land som, i dagene som fulgte, ville åpne seg langsomt og aldri helt slik jeg hadde ventet.
Om bord på MS Fridtjof Nansen
Så snart jeg gikk om bord på MS Fridtjof Nansen, visste jeg at dette kom til å bli en uforglemmelig reise. Det er et utrolig fartøy, og hele HX-teamet fikk oss til å føle oss velkomne fra første steg om bord. For en fotograf blir et skip som dette en slags mobilt studio – en base hvorfra landskapet utenfor vinduet stadig er i endring.
En av mine favorittting, bortsett fra alle de ekstraordinære stedene vi besøkte, var vitenskapssenteret og utdanningsprogrammet om bord. Det er noe spesielt med å reise gjennom et miljø som Grønlands mens man virkelig lærer om det. Å forstå isen, dyrelivet og kreftene som former stedet rundt deg. Det ga hele ekspedisjonen en dybde som gikk langt utover sightseeing, og det endret måten jeg så gjennom linsen på.
Nordover – inn i isen
Grønland åpenbarer seg gradvis. Fra turer langs isfjorden, der landskapet føles frosset i bevegelse, til besøk i små, avsidesliggende samfunn spredt langs kysten – det er en dyp følelse av isolasjon balansert av en sterk menneskelig tilstedeværelse.
Ilulissat Isfjord var virkelig noe av det mest spektakulære jeg noen gang har sett med egne øyne. Det ble enda bedre av muligheten til å se det fra et lite fly. Å løfte seg over isen og endelig begripe den voldsomme skalaen av det vi hadde seilt gjennom. Fra luften forskyves perspektivet fullstendig: man ser hvordan isen beveger seg, hvordan den sprekker og driver, og hvor små vi er midt oppi det hele.
Vi presset grensen for hvor langt mot nord vi kunne dra. Vi møtte havisen ved 78° nord og fikk muligheten til å lande på den – å sette foten på den frosne overflaten av selve Polhavet. Vi dro helt til Qaanaaq, en av de nordligste sivile bosettingene i hele verden. Det er en særegen stillhet så langt mot nord. Den er ikke tom – den er på et vis full av vær og lys og isens langsomme bevegelse.
Menneskene og landets hjerte
Med all Grønlands storslåtthet var det likevel menneskene og øyeblikkene sammen med dem som festet seg mest i meg.
Turen til det hjerteformede fjellet i Uummannaq var noe eget. Et passende symbol for et sted hvis navn i seg selv taler om denne formen. Mens jeg klatret over kupert terreng under skydekte topper og så tåken løfte og legge seg, oppdaget jeg stadig at landskapet ordnet seg på ny time for time, forvandlet av lys og vær.
Og så var det Itilleq. Å spille fotball med de lokale der var virkelig minneverdig – for fellesskapet om bord og for lokalbefolkningen alike. Det er et av de øyeblikkene som ikke lar seg fange i ett enkelt fotografi, men som definerer hele reisen. En påminnelse om at selv i et av planetens mest uberørte hjørner er menneskelig forbindelse universell. En bane, en ball og et felles spill mellom mennesker fra helt forskjellige verdener. Latteren, konkurransen og den felles opplevelsen skapte minner jeg fortsatt forteller venner om den dag i dag.
Inspirationen bak bildene
Arbeidet mitt har alltid handlet om bevegelse og tid, og Grønland ga meg begge deler i overflod. Denne reisen ble en fortelling om bevegelse og tid: padling i kajakk side om side med tradisjonelle jegere gjennom stille arktiske farvann, turer over kupert terreng under skydekte topper, og å se landskapet skifte time for time mens lys og vær forvandlet alt rundt oss. Sett fra luften viste droneperspektiver hvor små vi var i det hele – fartøyet vårt forsvinnende lite ved siden av den enorme isen som drev stille forbi.
Forholdene sluttet aldri å endre seg, og det var nettopp det jeg jaktet på. Ulike sider av det samme stedet – fra stille, tåkete morgener til dramatiske himler og lagdelte skyer som la seg rundt fjellene. Tidvis avslørte toppene subtile, hjerteformede konturer gjennom tåken, og la til en surrealistisk kvalitet over det hele. Jeg har aldri måttet jobbe så tett med været, og jeg har aldri vært så takknemlig for det.
Kamerautstyret jeg bar med
Folk spør meg ofte hva jeg fotograferer med, og en ekspedisjon som denne er den ultimate testen av ethvert oppsett. Kulde, saltsprøyt, konstant bevegelse og lys som skifter fra minutt til minutt. Pålitelighet betyr like mye som bildekvalitet, fordi du aldri får mer enn én sjanse til å ta bildet.
Kameraet mitt var Sony A7IV, kombinert med tre SIGMA-objektiver som alle fortjente plassen sin i vesken.
SIGMA 100-400mm er mitt absolutte favorittobjektiv, og det satt på kameraet det meste av reisen. Det var det perfekte objektivet for de utrolige solnedgangsbildene av isfjellene – det lot meg hente inn fjerne detaljer og komprimere isens enorme skala inn i én enkelt ramme. Mer enn noe annet objektiv formet det måten jeg så Grønland på.
SIGMA 24-70mm var min dokumentariske arbeidshest – det perfekte objektivet for å fange alt på ekspeditionen, fra storslagne landskap til utflukter og øyeblikk delt med mennesker underveis.
Og SIGMA 14mm f/1,4 var objektivet jeg grep etter i de mest dramatiske øyeblikkene – som da Uummannaqs hjerteformede topp steg frem gjennom tåken, der den rene skalaen av landskapet krevde et ultravidt objektiv.
I tillegg til kameraet var DJI Mini 4 Pro mitt valg for de episke dronebildene, som løftet perspektivet høyt over isen og avslørte hvor liten MS Fridtjof Nansen egentlig var i møte med Grønlands enorme skala.
Gjennom uker i krevende arktiske forhold presterte utstyret feilfritt – og den påliteligheten er alt når motivet foran deg aldri vil gjenta seg på samme måte igjen.
En kveld falt alt på plass
Og så, en kveld, falt alt på plass. Idet solen begynte å gå ned, ble hele scenen badet i pastell lys som speilet seg i vann, is og fjell. Det var den mest magiske solnedgangen jeg noen gang har vært vitne til. Et øyeblikk av ro og stillhet som syntes å samle alt dette stedet representerer og holde det – for et lite øyeblikk – i lyset.
Det er bildet jeg alltid vil bære med meg – en kveld jeg aldri vil glemme.
Et uberørt land
Dette billedverket er en gjenspeiling av Grønlands mange fasetter – dets skala, dets atmosfære, dets mennesker og dets uberørte skjønnhet. Det er et sted som føles både tidløst og i stadig forandring, og gjennom disse bildene har jeg forsøkt å fange ikke bare hvordan det ser ut, men hvordan det oppleves å være i ett av jordens mest ekstraordinære miljøer.
Jeg er enormt takknemlig overfor HX for muligheten til å vitne det, og for at disse øyeblikkene ble anerkjent i National Geographic Traveller-konkurransen. Noen steder fotograferer man. Grønland bærer man med seg.
— Dylan McBurney
