Mat er livet på Madeira

Ved ankomst, før jeg en gang hadde fått satt meg, fikk jeg et ravfarget glass med lett avkjølt Sercial i hånden. Jeg visste at det ville smake. Mens jeg spaserte gjennom Barbeitos vinkjellere, snakket jeg med vinmakeren og fikk smake de karakteristiske éndruevinene fra Madeira. Det tok ikke lang tid før verten min viste meg inn på sitt personlige smaksrom.

Det var her han fortalte meg at jeg skulle få smake en «56-er», før han stoppet opp og la til med et skjevt smil, «altså en «1856-er». Vinflasken kom fra hans personlige samling, og var stemplet med denne årgangen. Jeg har smakt gamle viner før, men bare tanken på denne årgangen gjorde meg mo i knærne. Så jeg satte meg godt til rette, trakk pusten dypt og nøt hver note av krydder, nøtter og melasse som hadde blitt tappet for nesten to hundre år siden.

Madeiras karakteristiske vin ble oppfunnet ved et lykketreff, da tønnene med bordvin som ble brukt som ballast på sjøreiser, ble åpnet og smakt på etter en rundreise. Den lange, varme reisen hadde ført til at vinen var blitt varmet opp, nærmest kokt av solen, eller «Madeirifisert» som de sier. Da den deretter ble helt opp i glass, var den tykkere, søtere og med en rikere smak enn vanlig, og folk elsket den.

Når du først kommer til øya, blir du møtt av flere imponerende fjelltopper som er svøpt i skyer. De ruver høyt over Atlanterhavets dønninger. Jorda her er fruktbar – dette er en grønn oase i havets ørken. Den vulkanske jorda er næringsrik, og gjør det mulig å dyrke et imponerende utvalg frukt, grønnsaker og blomster i store mengder. Dette har bidratt til å gjøre Madeira til den perfekte destinasjonen for matentusiaster som ønsker å smake autentiske, lokale retter.

Jeg besøkte Fajã dos Padres, rett vest for hovedstaden, som kun er tilgjengelig via en gondolbane langs fjellsiden. Den lille gården, gjestehuset og restauranten ligger ved foten av en svær klippe, og kan ikke bare skryte av kvalitetsdruer, men også banan, mango, avokado, papaya, pasjonsfrukt og sukkerrør, som du kan spise rett fra trærne hvis du blir med på en smakstur. Alternativt kan du bestille alt i kaféen. Den hjemmelagede mangoiskremen var en favoritt for meg. Jeg spiste og så ned på bølgene som slo inn mot de mørkegrå steinene på stranden nedenfor, og så for meg hvor isolerte og ensomme tidlige bosettere må ha følt seg da de kom hit for å dyrke avlingene sine. Men de må også ha blitt gledelig overrasket over hvor fruktbar jorda faktisk var.

Råvarene fra Fajã dos Padres ender vanligvis opp på Mercado dos Lavradores (bøndenes marked), markedet i kolonihovedstaden Funchal. Utvalget av frukt og grønnsaker til salgs her er svimlende. Det finnes fem typer bananer, mer enn ti forskjellige pasjonsfrukter, flere dusin chilityper, anonafrukter og min favoritt – den sjeldne og dekadente frukten fra planten monstera deliciosa (en lang tubeformet hengefrukt, som når den er moden, kan plukkes fra hverandre slik at du kommer til fruktkjøttet på innsiden). Det vokser så mye sukkerrør på Madeira at de til og med lager store mengder rom til eksport, men allikevel har de nok melasse igjen til en annen lokal delikatesse, øyas berømte «honning»-kake. Dette er en dyp, mørk brun, seig og saftig kake pyntet med lokalt krydder og nøtter.

Når du kommer inn på et serveringssted blir du vanligvis servert en Poncha, som er en lokal rom blandet med forskjellige fruktjuicer. Så beveger du deg over i det madeiriske og portugisiske vinutvalget. Dolkfisken, med sitt skumle utseende, er som regel på menyen, og det samme er deilige kjøttspyd kalt espetada. De ferske råvarene er i overflod, og det mest minneverdige måltidet mitt var en lokal tomatsuppe med posjerte egg og grillet squash fylt med ost.

Du kan bo på Madeira i et århundre uten å ha prøvd alle smakene. Jeg besøkte én siste by under oppholdet mitt, kalt Curral das Freiras, eller «Nonnenes dal». Her, i en dramatisk fjelldal, har lokale innbyggere i flere generasjoner bygget livet sitt rundt kastanjetreet. Kastanjesuppe, kastanjesalat, kastanjepai og kastanjekake serveres på hvert gatehjørne, og det samme gjelder den svært populære kastanjelikøren. Mens jeg sitter på en takterrasse og nyter en bit kastanjekake og utsikten over skogen i Nonnenes dal, driver skyene igjen over øyas fjelltopper, mens lyden fra det lokale klokketårnet ringer ut i et ekko gjennom dalen. Det var det perfekte sammentreffet av natur, ferske råvarer og isolasjon, og det får meg til å innse hvor mye maten og livet er uløselig knyttet på denne deilige vulkanske øya.