Rundt øygruppen

Det er midt i juni og jeg kjører de fem kilometerne til flyplassen, verdens nordligste stoppested for rutefly. Dette er ingen vanlig dag, det er starten på sommerferien min selv om dashbordet sier at det er 6 °C og det australske hjertet mitt strever med å akseptere at det er sommer. Vi har allerede hatt to måneder med lange kvelder under midnattssolen, men de snødekte fjellene og glimtene av isbreene i det fjerne gjør ikke saken mindre forvirrende. Denne gangen skal jeg ikke reise sørover mot varmen, jeg skal ikke engang forlate Svalbard. I stedet får jeg følge av en gammel venninne som kommer på besøk fra Australia, og vi skal bli med på en rundseiling av hele øygruppen.

Jeg står i ankomsthallen, og titter bort på isbjørnen midt i bagasjeutleveringshallen. Plutselig hører jeg navnet mitt, og ser opp på venninnen min som kommer mot meg med utstrakte armer og et vantro smil. «Du fortalte meg ikke at det var så vakkert», sier hun, nesten som en anklage. Jeg tenker tilbake på min siste flytur – fjellene, de blå-hvite bretungene, formasjonene av snø og stein – og smiler forlegent. «Vel, du blir vant til det», svarer jeg.

Vi kjører tilbake til byen langs hovedveien, en humpete stripe av grovt asfaltdekke langs vannet i Adventfjorden. «Hvordan klarer du å holde deg på veien», spør venninnen min. Jeg antar at hun tenker på kvaliteten på veien, men hun gestikulerer til høyre og venstre: «Fjellene, fjorden – det er fantastisk!»

Dagen etter går vi om bord på MS Fram. Det er så vanlig for meg nå å se skipet i havnen, men jeg føler spenningen stige idet jeg går om bord. Denne gangen blir jeg med, i stedet for å vinke farvel til andre. Vi kommer opp i resepsjonen med smil fra øre til øre.

Den neste timen går med til å finne lugaren, titte ut av vinduet på Longyearbyen og bli med på en sikkerhetsbriefing. Etter at vi har satt oss ved middagsbordet sier venninnen min «Se, det er ikke mobildekning!» Hun ser litt uvel ut med tanken på være frakoblet resten av verden.

Etter middag går vi opp til toppdekket, og lener oss mot rekkverket mens vi ser min kjente verden forsvinne. Deretter velger vi oss en god sitteplass i Explorer-baren i nærheten av panoramavinduene, og snakker langt utover natten mens vi ser etter hval under midnattssolen.

Neste morgen våkner vi opp i Kongsfjorden. Jeg føler meg litt desorientert når jeg ser et annet sett med fjell utenfor vinduet, men den følelsen går raskt over når jeg ser begeistringen til vennen min. «Det er isfjell i vannet!» Jeg foreslår frokost, men vi ender med et kompromiss – vi går til restauranten med jakker og kamera så vi kan få mest mulig ut av morgenen.

Luften på dekk er frisk og ren, og fuglene kjemper om oppmerksomheten vår mens vi prøver å fange de intrikate isformasjonene i vannet med kameraet. Et opprop over høyttaleranlegget drar oss ut av øyeblikket, og vi skynder oss ned trappene for å bli med gruppen vår på den første utflukten utenfor skipet: en tur til en forlatt gruveby der en lunefull australier en gang prøvde å utvinne marmor under den frosne tundraen. Historien er fascinerende og utsikten fantastisk. En frekk polarrev løper ut foran oss, og guiden forteller historien om en merket rev som en gang løp fra Svalbard til Grønland. Jeg tenker over hva den må ha sett på veien i den endeløse arktiske villmarken.

Dagen går med til å se fjell og hval, isbreer og reinsdyr, og venninnen min spør om dette fortsatt er «normalt». Jeg må innrømme at jeg ser en ny side av mitt arktiske hjem.

Mot den nordligste delen av Spitsbergen, rundt 80 grader nord, forbereder vi oss på nok en landing. Når vi nærmer oss, skjønner jeg at vi ikke skal ut på den stranden likevel. Båtføreren peker, og 16 øyne fokuserer i én retning.

På toppen av en høyde ser vi omrisset av en diger isbjørn. Bjørnen er i gang med å undersøke området, tilsynelatende uvitende om effekten den har på tilskuerne nedenfor, kun noen få hundre meter unna. Turistene er bergtatte av synet, og jeg deler den samme ærefrykten som mine medpassasjerer når vi glaner på kongen av Arktis. Jeg tenker ikke en gang på å dra frem kameraet. En melding spraker over radioen: «Isbjørn ved landingssted. Vi går til plan B.»

Båten vender seg bort fra bjørnen og seiler tilbake forbi den glitrende isveggen mens fugler flyr rundt oss, og jeg innser at jeg vil vite om alle plan-B-ene, se alle stedene og utforske øya jeg bor på igjen og igjen.

Jeg har bodd 12 år i Arktis, og her er jeg, enda en gang forundret over hvor vakkert Svalbard er. Om noen måneder vil solen gå ned, og nordlyset og snøen vil dominere det stadig endrende landskapet. Jeg snur meg mot venninnen min: «Har du noen planer for neste ferie?»