Ansattes Utvalg

Arktisk Norge

Anbefalt av Karin Strand, VP Expedition Development

Som nordlending som vokste opp langs kysten, har havet alltid vært en naturlig del av livet mitt. Jeg har ikke bare hørt historier om livet langs kysten; jeg har levd det. Det skiftende været, forbindelsen mellom lokalsamfunn og havet, og eventyrlysten som følger med livet på vannet, har formet hvordan jeg opplever Norge.

Kanskje er det derfor jeg alltid har ønsket å vise Norge fra skipets perspektiv. Det er noe særlig over å nærme seg kysten fra havet, akkurat som generasjoner av sjøfolk, fiskere, oppdagere og kystsamfunn har gjort før oss. Det avslører en side av Norge som både er intim og storslått, og en side som ikke kan oppleves fullt ut fra land alene.

En vinterreise om bord på MS Spitsbergen er etter min mening en av de mest givende måtene å oppleve dette på. Snødekte fjell reiser seg direkte fra fjordene, det arktiske lyset forvandler landskapet gjennom dagen, og nordlyset kan vise seg på himmelen når mørket faller på. Landskapet er slående, men det er ekspedisjonstilnærmingen som virkelig vekker det til live.

Med et erfarent ekspedisjonsteam om bord på et fartøy med intim atmosfære blir hver dag en mulighet til å utforske, lære og knytte et dypere bånd til stedene vi besøker. Enten vi oppdager kystsamfunn eller bare nyter det evig skiftende landskapet fra dekk, handler reisen om mye mer enn å bevege seg fra én destinasjon til den neste.

For meg kombinerer denne reisen to ting jeg bryr meg dypt om: å dele det Norge jeg kjenner og elsker, og å gjøre det gjennom ånden fra ekspedisjonsreiser. Det er en opplevelse som føles både personlig og inspirerende, og en jeg er stolt av å anbefale.

Anbefalt av Tudor Morgan, HX Antarktis-ambassadør

Jeg seilte til Sør-Georgia for første gang for over 30 år siden. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente, men jeg ble slått av dens avsidesliggende og røffe natur.

Etter to dager på sjøen blir du plutselig konfrontert med en alpin fjellkjede som stiger dramatisk opp fra havet. Albatrosser og stormfugler svermer rundt skipet, mens isbreer og snødekte topper danner kontrast til det mørke vannet og bølgene i Sør-Atlanteren. På de lavere skråningene vugger store striper med grønt tussockgress i vinden.

Det er umulig å ikke tenke på sir Ernest Shackleton og mennene hans som krysset øya i 1916, uten kart, etter prøvelsene på Endurance. Når man ser på terrenget, kan man bare undre seg: hvordan kunne noen overleve her?

Når du seiler inn i buktene, er det en annen, mørkere historie skrevet inn i landskapet. De enorme, forfalne hvalfangststasjonene er en skarp påminnelse om hvor nærme vi kom å jage hvalen til utryddelse. På Grytviken er en av disse stasjonene ryddet og gjort trygg, noe som gir deg en virkelig følelse av skalaen på bosettingene som ble bygget for å høste olje og kjøtt fra disse dypets giganter.

I de siste årene har overfloden av hval vært en fantastisk påminnelse om hva naturvern kan oppnå. For tretti år siden var hvalsobservasjoner få og spredte. I dag er de mye vanligere.

Så er det dyrelivet på land. Når man går i land på steder som Salisbury Plain og St Andrews Bay, tar den enorme størrelsen på kongepingvinkoloniene pusten fra deg. Det er lett å bli helt oppslukt av landskapet, så mye at du glemmer å se hvor du går. Pelssel er overalt, mens hann-elefantsel patruljerer haremet sitt og holder beilere på avstand.

Sør-Georgia har virkelig alt. Hver gang jeg besøker stedet, velter de samme følelsene opp: en følelse av enormt privilegium i å få oppleve naturen i så rå og ekstraordinær form. Det er en grunn til at så mange av David Attenboroughs filmer inkluderer Sør-Georgia. Å se er å tro, og å oppleve et slikt sted på nært hold gjør at man forstår hvor viktig det er at vi beskytter det.

Galápagos-øyene

Anbefalt av dr. Verena Meraldi, HX' sjefsforsker

Jeg besøkte Galápagos for første gang i 2021, og fra det øyeblikket jeg gikk i land, følte jeg meg heldig som fikk oppleve en av verdens store naturvernsuksesjer.

Det som slår meg, er at denne lille vulkanske øygruppen, der ute i det vidstrakte Stillehavet, ble et av de første stedene hvor beskyttelsen av et helt økosystem ble anerkjent som avgjørende. Lokalsamfunnene ble ikke fortrengt av naturvernet; de ble partnere i det, og de fikk nytte av det.

Visjonen var å verne om sammenhengene mellom land, hav og dyreliv som gjør Galápagos ulikt noe annet sted på jorden. Hver øy føles distinkt, formet av sin egen alder, sitt landskap og sine havstrømmer. Svarte lavafelt viker for hvite sandstrender. Høye kaktusar ser ned over turkise bukter. Kolonier med sjøløver hviler ved stiene, og reagerer knapt på menneskene som går forbi.

Dyrelivet skiller seg ut, ikke bare for sin mangfold, men for sin tillit til mennesker. Blåfotede sulikor utfører kurtisen sin bare noen meter unna. Marineiguaner solarbad, før de dykker for å beite på alger. Kjempeskilpadder vandrer sakte gjennom høylandet. Og små darwinspottefugler minner deg stille på at disse øyene formet vår forståelse av evolusjonen.

Hvert besøk etterlater meg med en fornyet følelse av undring. Galápagos er et levende eksempel på hva som kan oppnås når vitenskap, naturvern, lokalsamfunn, utdanning og ansvarlig turisme jobber sammen. Det minner oss på at å gjenopprette og verne om vår naturlige verden ikke bare handler om å beskytte økosystemer, men om å hjelpe folk å forstå, verdsette og koble seg til dem. Galápagos gir meg håp om at vi, gjennom kunnskap, felles forvaltning og informert handling, kan bevare andre steder som er verdt å beskytte for fremtidige generasjoner.